Kwa heri Kenya

Nå har jeg hatt min aller siste dag på jobben på ambassaden. Vi har hatt avskjedslunsj og triste taler, men jeg klarte å la vær å grine.

Vi kommer til å savne Kenya veldig, men gleder oss til å flytte tilbake til Norge. Her er noen bilder fra de siste tre årene:

På søndag er vi her:

Bare noen dager igjen..

De er vemodige disse siste dagene. Heldigvis bor jeg hos ei sprudlende og raus venninne som ikke tillater mye depping. Og som snakker på innpust.

På fredag var vi på en hyggelig middag med våre canadiske venner. Det er et eller annet med canadiere som gjør at de er veldig like oss nordmenn. Også i jobbsammenheng er de våre aller mest likesinnede.



Siden det ikke akkurat er flust med kommentarer på denne siden, så lurer jeg på om jeg skriver dette mest for meg selv? Eller er dere noen innom? Jeg tror jeg må gjøre siden engelsk når vi kommer hjem, så vi kan holde kontakten med så mange som mulig.

Avslutning...

I helgen flyttet vi ut av huset. Det var så utrolig trist å ta farvel med Grace, Wilfred og Jared. Og Pusen. Elvis skal bli boende i huset, og Wilfred skal passe på henne til de nye eierne kommer i august. Det var trist å komme fra jobb på fredag å se esker overalt.

Det er en ikke så liten omstilling denne flytteprosessen. Barna var også merket av alt sammen, og de viser det jo på sin egen måte. Herman blir sint og Ella og Hannah blir helt stille. Ella fikk et rusk i øyet, sa hun. De kommer nok til å savne Grace enormt.

Jeg tok et siste bilde fra min plass på verandaen:

Alle tre barna hadde en kjempefin uke på Brackenhurst-leiren. Herman var strålende fornøyd, og hadde fått flere nye venner da jeg hentet dem på lørdag. De hadde på seg t-skjorter med bibelsitater på ryggen alle sammen da jeg hentet dem, men bibelstudiene ser ikke ut til å ha gjort varig inntrykk. Jeg skal legge ut noen flere bilder fra leiren (hvis jeg finner laderen til kameraet i alt kaoset). Her er et bilde av Hannah og Ella utenfor sin hytte den første dagen:

Her er de ganske spente.. Suswa-gruppen til Ella og Hannah vant en pris for beste gruppe på leiren. Tror nok at de to bidra til en del poeng på den atletiske biten, men kanskje ikke så mange på 'tidyness'. Alle tre hadde utmerket seg på klatringen så klart. Herman hadde også tatt strikkhopp og ridd på hester.

Nå er Erik og barna i Mombasa, på Whitesands hotel. De skal være der den siste uka. Det er mye bedre enn å bo på et hotell i Nairobi, hvor jeg tror de ville gått på veggen. Jeg skulle egentlig bodd alene på hotell, men så inviterte en kollega og venninne, Rina, meg hjem til henne i stedet. Hennes mann og barn er i Danmark. Utrolig mye hyggeligere enn å være på hotell alene! I dag har vi shoppet i sentrum, på et slags hotell i en liten bakgate, hvor vest-afrikanere selger masker, smykker, møbler, statuer og stoffer. Det er skikkelig fine ting der, og man kan prute prisen ned til en fjerdedel av hva det koster i butikkene.

Barna på sommerleir

I går tok vi barna til Brackenhurst Camp, rett utenfor Nairobi. Jentene hadde gledet seg lenge, og startet pakkingen for lenge siden. Herman var skikkelig lunken til hele ideen. Ingen av hans venner er der i år, så han ville mye heller vært i Nairobi. Men det er lite å finne på her når skolen er stengt og folk har tatt ferie. Han kommer til å få det kjempegøy (og dataspillene hans går jo ingen steder). Det er masse aktiviteter der: klatring, ridning, camping, bueskyting og mye mer. Og bibelstudier. Hannah spurte: "Hva er bibel?". Kanskje greit med en innføring, eller hva sier dere, faddere?

Merkelig stille i huset om dagen, men så kommer jeg heller ikke til å være der noe særlig denne uka.

Bilde fra Brackenhurst.

Tur til vest-Kenya

Nå er det lenge siden sist, men det er travle dager. Det er utrolig hva som skal gjøres før man kan pakke sammen en familie og flytte fra et land til et annet. Samtidig skal jeg avslutte jobben jeg har hatt i tre år, og det skjer stadig ting på den politiske fronten her. Ikke alt er like positivt. I disse dager er det en voldelig sekt som herjer rundt, og dreper folk ved å hugge hodet av dem. Politiet svarer med samme mynt, og bidrar ikke akkurat til at dette landet blir noe tryggere.

I helgen hadde vi en kjempefin tur til vest-Kenya. Det var Elisabeth, ambassadøren, og hennes mann Mudasia som inviterte oss. Mudasia kommer fra Maragoli, vest i Kenya. Vi kjørte først fra Nairobi til Kisumu. Den reisen var et kapittel for seg... Jeg skal aldri mer klage på veiene i Norge. Ta en titt på dette:

Etter åtte-ni timer i bilen (takk gud for bærbare dvd-spillere) kom vi fram til Kisumu, det eneste stedet i Kenya hvor vi kan se solen gå ned i vannet. Her er solnedgangen fra Sunset Hotel.

På lørdag reiste vi til Maragoli og besøkte Mudasias familie. Det er et nydelig område, med store teplantasjer.

Kadasia foran huset sitt i Maragoli.

På søndag var vi i Kakamega Rainforest, den siste regnskogen i Kenya. Dessverre krymper den hele tiden. Skogen i Kenya er mer enn halvert siden 60-tallet, og nå er hele 80 % av landet ørken eller halvørken.

Ikke så overraskende, begynte det å regne da vi var på tur. Barna syntes det var kjempegøy å løpe i regnet i skogen.

Vi hadde en utrolig fin tur! Men det var den siste utflukten i Kenya i denne omgang.

Veien hjem var lang, og trafikken er skummel. Da hjelper det å ha kontakt med de høyere makter:

Ellas og Hannahs bursdagsfeiring

Vi feiret bursdagen til Ella og Hannah på søndag, hele fem uker før den faktiske dagen. Men dette var siste sjanse til å invitere klassene før skolen slutter. Som i fjor feiret vi dagen sammen med Hannahs aller beste venn, Genna, som også blir ni år i juli. Over 20 barn var med på festen, som vi holdt ved bassenget på skolen. Med hoppeslott, klovner og leker i bassenget ble det kjempegøy.

Hannah syntes at hun ikke fikk så veldig mange gaver, og gledet seg til den ordentlige bursdagen sin. Da ønsker hun seg 'noe som trenger strøm'.